Mawasti

About

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Categories

    Archives

    Search

    Han ville ikke ha barn.

    Mens jeg sitter her og drikker en varm kopp kaffe og skriver. Så kom tankene tilbake.
    Til den tiden før jeg ble gravid og da vi oppdaget graviditeten.





    Jeg og samboer hadde ofte våre stunder, jeg ønsket meg barn ?en gang i fremtiden?. Han skulle absolutt ikke ha barn. Det var ikke snakk om. Det var ikke få ganger han ønsket at jeg skulle finne en annen, som kanskje kunne gi meg det. Men jeg ville heller være barnløs og med han jeg elsket.

    Det var ofte sårt, men etter hvert ble jeg mer bevist på at vi aldri kom til å få oss barn.
    Så jeg ønsket heller ikke lenger barn.

    Så skjer det som absolutt ikke skulle skje. Testen var positiv. Jeg var gravid. Jeg var målløs, jeg satt og gråt. Hvordan skal jeg fortelle dette. Han kommer til å kreve at jeg flytter ut, han vil gå amok og klikke. Jeg mener, han virkelig vil ikke ha barn. Dette er det verste som kan skje. Hva gjør jeg nå?

    Jeg hadde nesten rett. Jeg hadde det. Han var ikke særlig begeistret, han var sint, irritert og fly forbanna for at dette kunne skje.
    Jeg reiste alene til legen neste dag, usikker og redd. Hva gjør jeg nå?
    Legen var ikke tilstede pga. en haste sak, men jeg fikk graviditeten bekreftet.
    Dette bar en tirsdag. På fredag igjen fikk jeg ny time hos legen. Vi kom frem til at jeg var hele 21 uker på vei. Nå på min 22 uke.
    Jeg fikk høre hjertelyden. Det var virkelig ikke tvil lenger. Barnet var kommet for å bli. Vi skulle bli en familie uansett om han skulle være der eller ikke.

    Jeg ankom legen i ambulanse denne fredagen. Etter en bilulykke hvor vi fikk smadret panseret. Så jeg var passe skjelven.
    Men han kom for å hente meg hos legen. Jeg fortalte hvor langt jeg var på vei. Nå er det ingen vei tilbake. Det er heller ikke mulig for at han får ønsket om en abort oppfylt.

    Han snakket fremdeles nesten ikke til meg, vi hadde snakket lite denne tiden, og det vedvarte i nesten 2 uker. Alt jeg sa var feil, han rømte hjemme fra. Rømte fra meg. Så kom dråpen, jeg fikk beskjed om at det var mange andre som ønsket barn, vi kunne bare adoptere det bort. Var ikke snakk om noe annet. Det var det eneste som telte noe for han. Han skulle absolutt ikke bli pappa.

    28 april kom. Moren min fikk telefon fra sykehuset, om meg. Jeg viste selv ingenting. Og hun ble passe redd og nervøs. Hun trudde det virkelig hadde skjedd noe galt. Hun ringte meg, så jeg fikk ringt opp til sykehuset igjen. De hadde feil telefonnummer.
    Nå fikk jeg time til ultralyden, jeg hadde fremdeles i hodet at dette er en stor feil. Det er nok bare en svulst som ligger der inne. Det har skjedd før. Det er det som er årsaken.


    Jeg fikk time samme dag, jeg prøvde å få tak i barnefaren som sefølgelig ikke svarte på telefonen. Jeg ble så utrulig forbanna at jeg gikk til moren hans. Så hun fikk tak i han. Han ville absolutt ikke være med på ultralyden. Han skulle bygge ridebane, det var så mye viktigere enn å bli med på ultralyden. Han skulle uansett ikke ha noe med oss å gjøre. Han skjønte moren virkelig mente at han hadde bare å komme her og bli med meg på ultralyd.

    Det var en anspent biltur. Få ord, veldig få ord. Kom det ord var det mer som nebbing.
    Nå fikk han tross alt ikke gjort ferdig det han skulle gjøre.

    Vi kom frem, og vi kom endelig inn. Jeg la meg på benken og kjente jeg var spent. Han brydde seg lite, helt til hun begynte og vi så vår vesle baby på skjermen. Tårene trillet hos barnefar, jeg var utrulig lettet over at det faktisk var noe der, at det ikke var noen form for svulster.

    Han begynte med ett å engasjere seg, hun spurte om vi hadde noen formening om hvilket kjønn det kunne være.  ??Så lenge det er friskt så er det det samme for meg?? kom det fra meg. Mens barnefar ??Jente, det er ei jente??. Han hadde rett ??Det er en aktiv liten turner av ei jente her inne ja, du scorer høyt du?? ? og sendte han ett stort smil.



    Han ble så stolt, han ville så gjerne ha bilder av henne, noe vi sefølgelig skulle få.
    Bilturen hjem ble så mye lettere, han hadde tårer i øynene og sa unnskyld for alt. Unnskyld for at han ikke hadde vært der for meg tidligere. Han var så lei seg. Noe han fremdeles er.
    Det var så godt å høre at han endelig forsto meg. Det var så godt og endelig få en hjelpende hånd, ett blikk som virkelig gjorde alt for at jeg skulle ha det bra.
    Han var også ekstremt overbeskyttende. Dusjet jeg før han, kom han rasende ut ?? DU KOKER BARNET! Når du dusjer i så varmt vann??. Eller ??Du kan ikke gå ute når det regnet. Barnet har det ikke bra da??. Kan love det ble litt mye til tider. Men det var også ekstremt godt. Vi skulle nå bli en familie.

    Han er så utrulig glad han ble far, at han fikk barn.
    Han har virkelig blitt en fantastisk pappa. Han koser seg i rollen. Han nyter hvert sekund.
    Og jeg nyter hvert sekund jeg ser han med dattera si.

    Det er under slike ting man virkelig begynner å lure på verden. Hvorfor får de som virkelig ønsker barn bestandig? Og de som absolutt ikke vil ha barn, de får? Verden er virkelig urettferdig.
    Men jeg er så ufattelig glad for at vesle mor kom til oss. At vi fikk verdens herligste lille datter.
    Barnefar er sikker på at det er skjebnen. Det er en grunn til at vi ikke oppdaget graviditeten tidligere. At de 2 testene jeg tok i forveien faktisk var negative. At jeg hadde en ekstrem blødning før jeg oppdaget graviditeten faktisk gikk så bra. Det er jo virkelig ett under.  

  • 10.03.2017
  • //
  • Kl.14:59
  • //
  • Svangerskap
  • //
  • 0 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no